Jeg er Jostein
– en slags CV for deg som av en eller annen mystisk grunn vil vite noe om meg

Jeg ble jo født, da (11. august 1959). Siden har det vært berg-og-dalbane og de lærde strides om resten. Inntil jeg begynte på skolen bodde jeg på vidunderlige Dønna på Helgelandskysten. Deretter flyttet vi over fjorden til Sandnessjøen. Der bodde vi alltid på 'solsiden' – det vil si den siden som vender mot Dønna og skipsleia. Jeg er oppvokst med å se Hurtigruten på sydgående ca kl. 14.15, nordgående litt sjeldnere, var det ca kl. 03.30? Fjell, hav og himmel i et aldri hvilende scenario. Når du har det i deg, forsvinner det aldri.

Jeg er så utgammel at jeg gikk på det som het gymnas og jeg har examen artium fra engelsklinjen ved Sandnessjøen Gymnas. Det var party-linjen og vi var ganske oppgitte over sinkene på reallinjen og de endeløse marxistiske diskusjonene på samfunnslinjen. (Når det er sagt klarte jeg å være medlem av Unge Høyre samtidig som jeg gikk på m-l-studiesirkel hjemme hos Sigurd Allerns yngre bror Tor-Helge. Det var i kjellerstuen og moren lagde fantastiske vafler dandert med himmelsk hjemmelaget jordbærsyltetøy. Unge Høyre hadde de beste festene, Rød Ungdom den beste musikken, maten og de fineste jentene.) Språkfagene og historie var mine sterkeste fag, med kjemi, fysikk, matematikk og kroppsøving som dårligste. Allerede som 17-åring trodde jeg ganske sterkt at jeg kunne skrive som Arne Hestenes, men det kunne jeg jo ikke.

Gjennom gymnaset hadde jeg lørdagsjobb på Kassetten Platebar, Sandnessjøens faghandel i musikk. Og det var virkelig en faghandel. Våre bestselgere var alt fra Boney M til Sørlandsguttene – et kristelig mannskor som solgte ukristelig mange kassetter på Helgeland. Dette var lysår før CD'en; en LP kostet 54 kroner, 49,50 hvis den var på kampanjetilbud – det samme for MC, musikkassetter. Singlene kostet 12 kroner og jeg aner ikke hvor mange eksemplarer av Elvis Costellos Watching the Detectives jeg solgte i kampens hete, men det var ikke få. Som jeg elsket den jobben! Etter artium ble jeg butikksjef og drev den i et år før jeg måtte i militæret på sjarmerende Sessvollmoen og Trandum.

Bortsett fra at militæret var fullstendig bortkastet – jeg KUNNE re senger og vaske gulv, jeg! – møtte jeg en av mine nærmeste venner, Per, der. Da var det verdt det. Dengang – nå snakker vi om tidlig tertiærtid, 1979 – fikk vi 1354 kroner i 'dimmepenger' etter å ha gitt et av våre beste år til landet og Kongen. Vi (Per og jeg) brukte samtlige kroner på en tur til Ibiza som også da var disco-øya. Dette var sommeren med Diana Ross' Upside Down og Ottawans D.I.S.C.O som jeg nårsomhelst kan resitere forlengs og baklengs.

Hva som videre skjedde er noe uklart, men jeg tilbrakte i hvert fall store deler av sommeren og høsten der. Jeg overlevde som go go-gutt hvis jobb var via dansens universelle språk å få feststemningen opp blant svenske charterturistdamer på nattklubbene slik at de brukte alt for mye penger på dårlig hjemmebrent som fylte Gordon's Gin-flasker. Om dagen var vi gutta på stranden der vi  prøvde å innynde oss hos de samme damene slik at de kunne spandere lunsj på oss. Dette var sommeren marihuana ble legalisert i Spania og vi i underholdningens tjeneste ble simpelthen betalt med dop + en seng i 6-mannsrom. For en staut helgelending var jo ikke det rare greiene. Jeg syntes dop var ufattelig kjedelig og sløvende – en gang Party-Pedersen, alltid Party-Pedersen! - og en ble i hvert fall ikke mett av det. Redningen ble Maria. De het så, de lokale damene. Hun var bartender og stjal mat til meg. Ufattelig vakker og ufattelig katolsk. Som en tekkelig pike kunne hun ikke sitte overskrevs på mopeden jeg lånte, noe som førte til at hun satt sidelengs på bæreren og jeg kjørte omkull i venstresvingene. Vi skulle gifte oss å få minst fem barn. Men det var før en stemme i bakhodet og bankkontoen sa at nå måtte jeg hernfløtte meg se å bli voksen.

Dette var årene 69'erne ('68 kom til Norge i'69) skulle realisere seg og hadde systemet på sin side. Hvis en søkte på universitet- eller høyskoleutdannelse og var i livets blomst, rundt 20, kunne du være sikker på at studiene var overfylt av 35-årige kriminologer eller sosionomer som skulle bli 'noe spennende innen media'. Opptakskriteriene var bl.a. basert på alder. Da jeg søkte på journalisthøyskolen i 1979 var gjennomsnittsalderen 35 år. Da manglet jeg 15. Selv jeg med 1 i matte skjønte at det var rått parti. Da var det bare å brette opp ermene.

I militæret hadde jeg begynt å skrive for Musikkavisen Nye Takter. Det var pønkeavisen og jeg skrev om popmusikk som Zoo, Lars Kilevold og Anita Skorgan. Jeg delte skjebne med redaktøren Gerd Johansen. Hun lærte meg alt  jeg kan om skriving. Det viktigste var at selv om vi skrev om genre preget av jargong, måtte vi faktisk kunne skrive godt norsk siden vi faktisk skulle formidle noe. Si det til journalistene i Dagbladet Fredag og Aftenposten Aften i dag. Hvis du tør. Jeg – og de andre i redaksjonen – lærte oss å bli usedvanlig vidhørte når det gjaldt musikk og kunstykket det er å respektere andres smak. Musikk er ikke bare musikk, det er liv. Mange fra den gamle Nye Takter-gjengen har gjort seg bemerket senere. Kjetil Rolness var yppete student og dandy in spe, Torgrim Eggen en glimrende skribent og rockestjerne i The Cut – rockestjerne, ikke popstjerne, der går grensen! Kurt Hanssen er journalist i Dagbladet. Og Geir Rakvaag er fremdeles Norges beste musikkjournalist i Dagsavisen. Han kombinerer  imponerende og ypperlig genrekunnskskap med et unikt kjærlighetsforhold til musikk og forståelse for hva den faktisk gjør med oss små mennesker.

Slik hadde det seg at jeg følte meg like hjemme i Oslos pønkeklubber og okkuperte hus som på Safari Club på Sjølyst, inne-diskoteket med den nyeste musikken og byens høyeste Oslo 3-faktor samt en medlemspolitikk som ville ha gjort Goebbels misunnelig. Men en kunne ikke leve av det. Jobben i Nye Takter var gratis, vi fikk plater og konsertbilletter, det var det.

På en eller annen måte fikk jeg stilling hos Musikk-Huset på Karl Johans gate. Det er den nesten på hjørnet ved Studenten som ikke er Norsk Musikkforlag. Det var en vidunderlig butikk med fantastiske kolleger som var like glad i og gæren over musikk som jeg. Der lærte jeg om klassisk musikk som jeg alltid hadde likt, men hadde et perifert forhold til. Kundekretsen var ganske bisarr; byens jazzballettinstruktører, Arne Nordheim, Kongehuset, dragshowgruppene, filmmusikkentusiaster, folkemusikere – i det hele tatt. Det sier seg selv at en fikk  inngående, uerstattelige kunnskaper om et ufattelig bredt spekter. På Musikk-Huset solgte vi like mange plater av Zarah Leander og Yma Zumac som tidens bestselgere.Vi måtte varsågod vite hva vi snakket om når kundene kom og spurte etter DEN sangen de hadde hørt fem takter av! Vi var på etternavn med hverandre, Hermansen var sjef med Løvstad som nestkommanderende. Bare vi unge, Morten, Yngve, Pål og jeg gikk på fornavn. Fremdeles stikker jeg innom og hilser på – Morten, Norges største Diana Ross-tilhenger og en world music-kjenner av kaliber, er der fremdeles!

Arbeid i platebutikk, unnskyld musikk-faghandel, om dagen og konserter og skriving om natten. Jeg fikk lov av Gerd å skrive for hånd for jeg skrev så pent (!), og hadde ikke råd til skrivemaskin. Gjennom arbeidet og en utsvevende fritid ble fotografen Fin Serck-Hanssen og jeg erteris sammen med Per-Ole og Espen. Vi var i vårt ess da vi gikk på Club 7 i skinnjakkene våre og skremte vettet av hippiekjerringene som satt der i makrame-kjoler og trøstet  udugelige sosionommenn som sølte rødvin på de stygge, vide, hvite skjortene sine. Herlig! Fin og jeg kjørte disko på pønkeklubben Renegat (der Oslo City ligger nå) med Washington-house (Trouble Funk, anyone?) og go go-gutter. Vi var nok meget, meget forut for vår tid, for det varte vel bare en par måneders tid før UK Subs – uten heftige go go-gutter - herjet igjen. Jeg er fryktelig stolt av Fin (se hans web-side: www.serck.no). Det var faktisk jeg som arrangerte hans første utstilling på Galleri Foton som dengang lå i en bakkene opp fra Youngstorget. Det var sesongens heteste invitasjon - ALLE som var noe, var der, hvitvinen flommet og musikken ble besørget av synthduoen Mørkelagt Bevegelse. Det beste av alt; jeg tror han solgte noen bilder. Per-Ole og Espen er borte, men jeg tror ikke Fin og jeg prater sammen en eneste gang uten at de er 'med'.

Jeg er ikke så god på årstall, men i denne perioden begynte nærradioene. Kulturradioen og kvinneradioen Radio Orakel var de første. Gjengen fra Nye Takter begynte å lage musikkprogrammer. Det var ganske revolusjonerende å høre sin egen stemme på radio for første gang akkompagnert av musikk du likte. Så å si utrolig, var det! Vi i musikkmiljøet hadde et oppriktig hat til NRK som hadde popmusikk på radio 30 minutter hver uke der hippiene Ivar Dyrhaug og Sigbjørn Nedland pedagogisk doserte for de uopplyste lytterne. Vi var opplyste, amerikansk vestkystrock stod ikke øverst på vår liste og vi ville ha VÅR musikk NÅ! Lyder kjent? Vel, historien gjentar seg, gjør den ikke?

Etterhvert begynte jeg å gjøre nattradio for Radio Oslo under veiledning av Jens Brun-Pedersen. For en flott fyr. Han lærte meg å puste, noe som faktisk er grunnleggende når du har 24 sekunder å prate på. Og han var den første som sa  'du har et godt organ', som aldeles ikke er det dere tror, men som henspeiler på stemmen min. Samtidig ble jeg faktisk hodejaget til et nytt plateselskap, Non Stop Music. Vi distribuerte uavhengige norske plateselskap og solgte plater for uavhengige utenlandske. Da jeg begynte fikk jeg pult og telefon og grei ordre: selg!  Det gjorde vi. Vi satte historiske salgsrekorder med Åge Aleksandersen (Levva livet), Kim Larsen (Midt om natten) og en viss Sissel fra Bergen. Genre var aldri noe problem. Vi gikk med like mye liv og lyst inn for The Smiths og New Order som for Ottar 'Big Hand' Johansen. Fantastisk mye jobb, fantastisk moro. Men da hadde jeg bestemt meg for aldri, aldri i livet å være pioner igjen. 

Så feil kan man ta. Min ringe suksess i Radio Oslo (jeg fikk frierbrev!) ledet til at jeg fikk egen popspalte i Norges eneste popblad POP. Fantastisk! Det skulle bli bedre. Mirakuløst nok hadde hippiene på Marienlyst erkjent at de var kraftig i utakt med tidens melodi og 99,98% av befolkningen. Da de skulle begynne med faste Nattradio-sendinger tok de rett og slett redaksjonene fra Radio Oslo og studentradioen Radio Nova og gav dem historiens gavepakke: lag Nattradio! Vi var i himmelen! Jeg måtte med tungt hjerte slutte hos Non Stop og kastet meg usikkerheten i vold. Ingen fast jobb, ikke noe kontor – sett igang!

Vi gjorde det, som en joggeskoprodusent sa noen ti-år senere. Under ledelse av en særdeles godlynt og kunnskapsrik hippie, Lars-Helge Myklebust laget vi NRK-historie. Han formet oss alle: Hege Holm, Otto Jespersen, Charlo Halvorsen og Cappelen-direktør Anders Heger, for å nevne noen. Som nynorskmann var han krystallklar: i NRK må du enten snakke bokmål eller nynorsk, og uansett hva du velger, må du være korrekt slik at alle uansett hvor og hvem de er kan forstå deg. Dengang var det ikke rom for nyanser eller dialekter, og vi hadde vidunderlige språkdiskusjoner der bl.a. østlendingers håndtering av gradsadverbet 'enda' og tidsadverbet 'ennå' stod i en særstilling. Og garpegenitiven! ('Boken til Lars" – har dere hørt på maken?). Som nordlending som hele livet hadde sagt 'solen', var veien til riksmålet særdeles kort.  Ikke spør om hvordan vi fikk det til og når vi sov. Men vi klarte og gjorde det. Nattradioen var kommet for å bli. Den var en eventyrlig suksess.

Noen av oss kom opp i lyset. Jeg begynte i Nitimen og var yngst. Veldig yngst, veldig ydmyk, veldig – ja, veldig, veldig. Som en fugleunge som ventet på mat i reiret. Tenk å få lov til å arbeide med Else Michelet, Jorunn Hope, Ingrid Sahlin-Sveberg, Totto Osvold, Erik Heyerdahl, Torkjell Berulfsen,– alle disse navnene jeg hadde vokst opp med. I ren lykkerus sov jeg vel ikke på fem år, lærte noe hver dag, hadde et høydepunkt i livet hver dag, og lo høyt og remjende i hvert fall fem ganger daglig. Er ikke det lykke, er jeg Dronningmoren.

Den førnevnte pop-pedagogen Ivar Dyrhaug var produsent i fjernsynet. Siden jeg var den mest poppige på radio – tror jeg – ble jeg utpekt som programleder for Videospeilet, NRKs eneste popprogram på fjernsyn. Jeg etterfulgte Espen 'Beranek' Holm, en ekte popstjerne med talegavene i orden. Jeg var staut nordlending, roligere, med hentesveis, men hadde peiling på musikk. Noen kritikere hevdet at prøvebildet på NRK var livligere enn meg -  de hadde nok et poeng. Så sulteforet på pop var befolkningen at vi til enhver tid var blant de fem mest sette programmene. Det må sies at dette var i videoens høyrenessanse der det ikke ble spart hverken på slottskullisser, røyk- og vindmaskiner eller andre effekter.

Spranget fra radio til fjernsyn var eh – ordet er vel – interessant. Jeg insisterte fortsatt på å ta 20-bussen fra leiligheten min på Tøyen til Marienlyst. Det var en god skole. Såkalte kjendiser som klager på at det er så fælt å være berømt og bli gjenkjent har jeg ingen sans for. Det skulle bare mangle at ikke folk som får  deg inn i stuen ikke responderer når de for en gangs skyld har en lys levende fremfor seg. Dessuten hører det til jobben. Hvis det er ubehagelig, så kan man nårsomhelst bli sikkerhetsvakt, for de skal jo egentlig være usynlige. Jeg møtte mange flotte folk på 20-bussen den vinteren, mange ble jeg venner med, vennskap som fortsatt varer.

Så gikk det slag i slag. Radio og fjernsyn om hverandre, men mest radio. I flere år arbeidet jeg bak kullissene som overordnet. Tror ikke jeg var særlig flink til det praktiske, men ganske god på det kreative. Sånn er det vel, man kan ikke få alt her i verden. Samtidig holdt jeg skrivingen ved like, gav ut noen bøker og skrev jevnlig om musikk.

Jeg kommer aldri til å glemme Radiojulene med Førjulsnetter og adventstemningen i studio. Det var noe helt magisk mellom lyttere og radio som er vanskelig å forklare, men som har noe med forventninger og tiden på året å gjøre. Sammen med Nattradio-kollega Bjørg Gaathaug arbeidet jeg flere julenetter (natt til første juledag), noe av det mest egenartede og spesielle en kan oppleve, tror jeg. En er for seg selv i sin egen jul, samtidig som en tilhører et fellesskap med de som hører på og arbeider med en. Jeg glemmer aldri en første juledagsmorgen kl. 05.00 da Bjørn Eidsvåg kom hjemmefra Drammen til Marienlyst for å være gjest hos oss før han begynte prestegjerningen senere på dagen. Bjørn rules, som vi gutta sier!

Uforglemmelig var også ukene på Lillehammer under OL. Jeg ble beordret, bodde på brakke i sju uker, gjennomsnittstemperaturen var minus 26 og jeg mukket ikke – før etterpå. Jeg var ansvarlig for å krydre fjernsynssendingene med artister. Vi hadde tre timers direktesending hver kveld, halve landet så på og de programmessige utfordringene hver dag var monumentale. Det var fantastisk! Jeg er minimalt interessert i sport og klarte elegant å unngå det meste under OL også, men duverden så mye moro det var med alt det usportslige! Etter lekene lovet jeg meg selv aldri å sette min fot på Lillehammer. Det holdt jeg i ni år, til Aase Nordmo Løvberg fylte 80 år i 2003 og jeg skulle intervjue henne i hennes hjem. Det prinsippielle med prinsipper er at det prinsipielt finnes unntak.

Min første Grand Prix-sending som kommentator var i '94. Underholdningssjef Tordis Aavatsmark ville ha en annen vri på kommenteringen. Hun var nok litt skeptisk til meg, siden jeg forbeholdt meg retten til å mene noe og være journalistisk. Hun var enig, og som sjef var hun utrolig modig som satset på meg. Jeg kommenterte ikke i '95, da var det London-korrespondent Annette Groth som kommenterte fra Dublin. Siden har jeg vært der. Naturlig nok synes jeg de norske nedturene ikke er så morsomme, mens oppturene desto hyggeligere å ha vært med på.

Mange spør om mitt største eller beste Grand Prix-minne. Det er som å spørre om favorittartist eller -komponist. Umulig å svare på. Det jeg virkelig hemnigsløst elsker med Melodi Grand Prix og som er verdt allverdens utskjelling og hardt arbeide, er den halvtimen på arenaen før sending. Luften er stinn av adrenalin, dyr tollfriparfyme og nervøsitet. Bak kulissene hersker alt fra hysteriske nybegynnernerver til avmålte veteranobservasjoner. Linjene til Oslo er prøvd både to og tre ganger, manuskriptet ligger i tellekanter og alt er klart før en tretimersmaraton der jeg må innrømme at jeg avlegger et toalettbesøk under pauseinnslaget som jeg har sett i hvert fall fem ganger under prøvene.

I salen før sending er et Europa som Europas politikere aldri i våre levedager klarer å skape: alle flaggene vaier og jubler side om side, israelere og muslimer heier på hverandre, briter og franskmenn, svensker og nordmenn, tyskere og østerrikere, og for ikke å glemme tyrkere og grekere. Alle vil vinne, alle er i samme båt, alle vil gjøre dette til en uforglemmelig kveld. Det blir det - som regel. Den dagen en fotballkamp eller en femmil skaper samme ubeskrivelige entusiasme blir jeg sportskommentator, greit?

Det siste jeg gjorde som fast ansatt i NRK var å kjøpe inn engelskspråklig fjernsynsdrama. (Man er anglofil, må vite...) Slik traff jeg min engelske kone Louise hvis jobb var å selge britisk drama. Kort fortalt flyttet jeg til London i '96 og har siden bodd der. Det vil si her. (Nettet er jo så globalt!) Vi giftet oss i desember '98, fikk Magnus i mars '99 og Elizabeth i september '01. Vi flyttet fra hverandre etter fem år, men er fremdeles gift. Heldigvis bor jeg like nedi gaten og ser barna ofte.

Hele tiden i London har jeg vært frilanser for NRK når det gjelder radio og fjernsyn samt for ulike magasiner. Til å begynne med prøvde jeg meg i fjernsynsindustrien. De lo seg skakke av min norske CV, jeg som hadde vært prosjektleder for store direktesendinger og alltingen. En nordmann som kunne tilføre britisk fjernsyn noe? Det er som å selge sand i Sahara og vel så det. Siden jeg med stormskritt nærmet meg de 40 og ikke hadde et overstrømmende ønske om å begynne på bunnen igjen som bud og kaffekoker, fant jeg ut at jeg måtte gjøre det jeg kunne og likte med adresse til Norge. Det er ikke alltid lønnsomt, det er ikke alltid jeg gjør det jeg liker, men det er stort sett morsomt. Når det er sagt overlevde jeg en hustrig høst i den ubønnhørlige britiske fjernsynsindustrien. Før jul fikk jeg Jahn Teigen, Cowboy-Laila og Arnie Norse på fjernsyn - i beste sendetid - og det er jeg stolt av!

For å gjøre dette til en 'ordentlig' CV må jeg vel også si at jeg har vært medlem av Norsk Journalistlag (NJ) siden '81 og Norsk Fagforfatter- og oversetterforening (NFF) siden '97. Jeg er styremedlem i Norwegian British Chamber of Commerce (NBCC)i London og er redaksjonsmedlem i Klassisk Musikkmagasin i Sandefjord.

Så der har dere meg.